Gratulerer med 66 års dagen Mamma 💗

Jeg fikk ikke ha mamma i livet mitt lengre enn til like etter min konfirmasjon i 1988. Ofte har jeg lurt på hvordan ungdomstiden min ville vært om hun hadde fått følge meg. Hvordan vårt forhold ville vært, noe jeg tror ville vært fantastisk.
Jeg tenker ofte på alt det som jeg mistet sammen med henne, og hva som kunne vært. Hun et barnebarn hun ikke fikk møte eller se vokse opp, og hun har fått to nydelige oldebarn.

Jeg husker kanskje ikke alt det hun sa, for hun hadde aldri noen formaninger eller dumme regler som tenåringer kanskje helst husker. Men jeg husker stemmen, den vennlige tonen, hennes gode og lune fremtoning og rolige vesen.

Jeg tror og har en formening om at hun ser meg og mine, fra der hvor hun er. Pappa dro etter for 5 år siden. Kanskje skuer de utover sammen, og følger oss i hverdagen i det vi gjør og det vi opplever?
Tanken gjør meg godt, og jeg velger å holde på den. Det hjelper nok på at jeg tror på et liv etter dette, at kommunikasjon absolutt er tilstede, en følelse av nærvær og kjærlighet, og at formidling som gir ro i sjelen er mulig for dem som tror og føler.

Det har vært en lang pause her inne nå.

Det har ofte vært for lite timer i døgnet siden sist. Det blir nok sikkert ikke noe mer dette året, men syns likevel det var synd at bloggen lå brakk når jeg akkurat hadde laget en ny. Tankene er mange om dagen, noen dager er bra og andre mindre bra. Skole og 100% jobb har egentlig tært på kropp og sjel de siste tre årene. Nå er dette siste og fjerde året barnevern ved Universitetet. Nå er det det bare å gi jernet og vite at til våren er jeg ferdig!

Jeg har kjent på at jeg har måtte ofret mye av de ting og de jeg er glad i rundt meg. Kjent på at jeg ikke har kunne være tilstede  så mye som både jeg selv og de andre skulle ønsket. Ikke er jeg av den typiske bestemor generasjonen heller, slik som da jeg vokste opp. Da var bestemødre hjemmeværende og alltid tilstede, og hadde alltid tid. Jeg skulle ønske at jeg hadde den muligheten innimellom. Jeg savner å være mer sammen med barnebarna. "Kommer tid, kommer råd" brukte min mor og si. Dette er nok det såreste av mine offer. Kanskje er jeg ikke alene om å føle det slik?

Jeg tenker at innleggene her inne fremover vil bestå av tanker, undringer, bilder jeg tar, hobby interesser, litt alternativt og det å leve i nuet. Kanskje kan dette være min lille stund, i min egen lille verden?